Det var med nød og neppe at jeg overlevde den siste bussturen. Jeg gulpa to ganger og holdt sekken klar i tilfelle det skulle gå skikkelig gærent.
På den første bussen satt jeg helt alene midt i bussen, frem til det kom på ei svær dame og satte seg i setet foran meg. Det var bra hun så rett frem, for jeg holdt på å brekke meg av den grusomme parfymen hennes.
Når jeg endelig setter meg ned ute i frisk luft på en solvarmet benk og gjør det jeg kan for å holde kroppen samlet, dukker det selvfølgelig opp en dame som skal selge meg et plastinnpakket magasin.
«Beklager, men jeg har ikke penger», sier jeg så høflig jeg får til, men hun gir seg ikke.
«Du kan bare vipse.»
Men da er tålmodigheten min nådd, og halvveis brølende gjentar jeg meg selv så hele nærmiljøet får det med seg. Folk snur seg rundt – nysgjerrige på hvilken nordmann det kan være som ikke har råd.
«Jeg har ikke penger!»
Det blir helt stille et øyeblikk.
Så fortsetter verden igjen.
Noe som for øvrig er ganske nært sannheten. Jeg har nok til togbilletten hjem, for de kan ha så mye sommerpris de bare vil på bussbillettene sine, men det er ikke en bitteliten sjanse engang for at jeg tar flere busser denne dagen.
Jeg har altså hatt gleden av å sitte foran et prakteksemplar av en snørrvalp med lav IQ og et utømmelig repertoar av spørsmål. Han er av den utgaven som kommer uten sperrer og er nødt til å si absolutt alt han tenker.
Jeg må virkelig berømme den tålmodige moren hans i setet ved siden av, selv om de fleste svarene på gnålet er:
«Jeg vet ikke, jeg.»