Det er ikke så viktig hvor det er. Ikke egentlig.

Men man må kunne lukke døra bak seg og bestemme hvem som kommer inn. For hjemme er et hellig sted, viktigere enn et hvilket som helst religiøst møtested. I et hjem får man lov til å være uferdig. Man kan være sliten, stille, uryddig eller lei seg uten å forklare seg for noen. Hjemme er et av de få stedene hvor man kan legge ned rustningen.

Jeg lurer på når jeg for første gang oppdaget at hjemme er hjemme.

La oss hoppe over barndommen. Da er hjemme som regel stedet hvor foreldrene dine har satt en seng til deg, der middagen står på bordet og noen forventer at du kommer tilbake. Men i voksen alder? Når ingen lenger er ansvarlige for at du har et sted å sove?

Jeg har nesten alltid hatt et hjem. En hybel, en leilighet, en båt eller en campingvogn. Og når ikke det har vært sant, har jeg hatt et telt eller lånt en sofa. Jeg har sikkert brukt minst tre år av livet mitt med hele hjemmet mitt i en ryggsekk.

Det er kanskje derfor jeg har blitt så opptatt av det mest grunnleggende: en dør.

Det viktigste for meg er å ha en dør å lukke bak meg. Jeg vil helst at ingen andre har vært innenfor den døra siden jeg var der sist. Hvis jeg kan slippe å låse den, er det et stort pluss. Det høres kanskje merkelig ut, men det er noe dypt beroligende i å vite at et sted venter på deg akkurat slik du forlot det.

Alt er dessuten lettere når man har et hjem. Man har ikke det samme jaget. Skuldrene senker seg noen centimeter. Man kan eie litt flere ting enn det som får plass i en sekk. Man kan ha et skap med basisvarer og vite at man alltid er ett steg nærmere et måltid. Man kan kjøpe en ekstra pakke pasta uten å måtte tenke på hvordan man skal få den med seg videre.

Et hjem gjør fremtiden litt kortere. Man slipper å planlegge helt fra bunnen av hver eneste dag.

Jeg har kanskje hatt mange hjem. Men et hjem blir mer hjem jo lenger man bor der, jo flere spor man setter i det og jo flere årstider man opplever gjennom de samme vinduene.

Og akkurat der feiler jeg ganske stort.

Det samme gjelder for så vidt jobber. Jeg har aldri vært spesielt flink til å bli. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var flinkere til å kalle noe for et hjem. At jeg kunne slå røtter et sted og kjenne at dette er mitt, uten å samtidig ha et øye på utgangen.

Men det er jeg ikke. Til tross for at jeg på mange måter har brukt hele livet på å prøve å få det til.

Hjem.

Der jeg bor.

Et sted som spiser over halvparten av inntekten min. Et sted folk jeg kjenner vet hvor er, men har respekt nok til å ikke forstyrre unødig. Et sted hvor jeg kan lukke døra, puste ut og for en liten stund slippe å være på vei et annet sted.

Det ønsker jeg meg.

Tror jeg.