HUN HAR RINGT SEG GJENNOM ET HALVT LIV. OVER EN HALV MILLION SAMTALER, TUSENVIS AV “VET IKKE”, OG LIKE MANGE ØYEBLIKK SOM ALDRI HAVNER I NOEN RAPPORT. LIKEVEL ER DET IKKE TALLENE SOM INTERESSERER HENNE MEST, MEN MENNESKENE BAK DEM.

Lillehammer er kjent for OL-glorien som fortsatt henger i lufta, men denne vinterdagen handler byen om noe helt annet. Jeg, Hampus Fickelton, feltjournalist av rang, har tatt på meg oppdraget å grave i et liv viet til å lytte – og spørre.

I sentrum for dagens historie står en kvinne kjent i Norstat som Agent 1064.

Hun er en legende i intervjubransjen. Gjennom mer enn en halv million telefonsamtaler har hun snakket med et tverrsnitt av den norske befolkningen. Et tall som ville gjort selv de mest pratsomme røde telefonboksene i London misunnelige.

Men hvem er Anette, kvinnen bak tallene?

Hva driver et menneske til å vie store deler av livet sitt til å stille spørsmål til fremmede? Og hvordan overlever man mer enn 25 år med «vet ikke» som et av de vanligste svarene?

Det håper jeg å finne ut av på Toppen Bar i ellevte etasje på Aktiemølla Hotell.

Reisen opp begynner idet de automatiske dørene i resepsjonen glir til side med nesten teatralsk presisjon. Hotellet oser av klasse. Det er lunt og elegant, selv om det kalde steingulvet minner meg om at jeg fortsatt befinner meg i Lillehammer midt på vinteren. Bygget, som opprinnelig var en mølle fra 1850, har gjennomgått flere transformasjoner gjennom årene. I dag er det her jeg skal møte en av intervjubransjens veteraner.

Anette

Eller Agent 1064, som hun er kjent som blant kollegene.

«Så,» begynner jeg, «en halv million intervjuer. Hva betyr det egentlig?»

Anette ler forsiktig og vender blikket mot det snødekte landskapet utenfor vinduet.

– Det betyr at jeg har hørt mye, sier hun. – Folk deler ikke bare meninger, men også historier. Det er fascinerende.Noen ganger rørende. Andre ganger ganske underholdende.

Fra Stenungsund til Lillehammer

Anette sitter allerede ved bordet da jeg kommer opp. En kopp svart kaffe står foran henne. Hun hilser varmt, mendet er også noe profesjonelt over blikket hennes. En slags du-kan-ikke-sjokkere-meg-holdning som trolig kommer etter noen hundre tusen samtaler.

Jeg starter med et enkelt spørsmål.

«Fortell meg om livet i Stenungsund.»

Hun ler.

– Åh, det var en fin tid. Men jeg kan vel innrømme nå at jeg ikke alltid var like uskyldig.

Hun forteller om ungdomsårene i Sverige og om jobben på en fabrikk som produserte buksemerker for blant annet Levi’s.