Helt siden jeg ble født for altfor mange år siden, har jeg hatt en stor defekt. Den har påvirket meg på mange områder: privat, i arbeidslivet og i veldig mange sosiale settinger generelt. Når det er sagt, har jeg levd med den i såpass mange år at den plager meg lite.

Det store problemet: Jeg har aldri hatt noe til overs for sport.

Men i dag, på en helt vanlig søndag, lå jeg på sofaen da telefonen ringte. Det i seg selv er et lite fenomen, men allerede samme morgen hadde jeg blitt vekket av en tekstmelding fra huseieren, som bor i etasjen over. Den lød:

«I kveld er det fotballkamp, Norge–Brasil, og jeg er redd det kan bli en del roping og heiing mens kampen pågår. Det er bare meg som er fotballfan, men jeg kan lage mye lyd. Kampen begynner klokka 23.)»

Jeg lå derfor og prøvde å hvile ut litt på sofaen og gruet meg til det som skulle komme, da telefonen altså ringte.

Det var Line, venninna mi som jeg har et slags bror-søster-forhold til. Jeg svarte.

«Vet du hva jeg har klart?»

Jeg ante ikke, men begynte å få bange anelser.

«Jeg har booket et bord i byen til kampen i kveld!»

Det kommer til et punkt hvor du bare må akseptere at universet har sendt deg nok signaler i løpet av én dag. Derfor takket jeg ja til tilbudet om en av stolene. Det ville ikke være alkoholservering, men det gikk an å kjøpe milkshake og sånt.

Jeg kikket på klokka. Den hadde ikke passert to ennå.

Det føltes nesten som å ha solgt litt av sjela si. Men samtidig var jeg jo glad for at det skjedde noe i byen. At det hadde gått bra med Norge så langt, hadde jeg jo fått med meg. Det var for teit å ikke bli med på en VM-kamp som denne, når nyhetsbildet – faktisk i hele verden – om dagen portretterte nordmenns fotballglede som en stor kontrast til krig, klima og elendighet.

Så jeg fant fram et presentabelt antrekk og installerte meg i dusjen for en skrubb.

Jeg er bosatt litt i utkanten av byen, nesten innerst i en blindgate, og det passer meg bra. Trafikken er minimal, og den som passerer, består som oftest av turgåere og hunder som lufter eierne sine.

Byen er dessuten hjem for en skole for idrettsutøvere, og siden de olympiske vinterlekene i 1994 har den et intrikat nettverk av turstier og doble sykkelfelt som leder i retning sentrum. Jeg overser de mørke skyene som truer lenger opp i Gudbrandsdalen, men tar med meg en jakke knytt rundt livet. Kampstart er tross alt ikke før klokka elleve i kveld. Eller var det ti?

Jeg fyller ørene med lett internasjonal countrymusikk og vandrer i sola mot Lillehammer sentrum.

Det er fortsatt et par timer til avtalen om delt bordsetting, men det har begynt å rykke litt i de sosiale føttene mine, og jeg kommer til å gå i stå hvis jeg skal vandre i sirkler i stua fram til klokka ni. Der skal det dessuten mangle på servering, så jeg aner mitt snitt til å bruke mer enn jeg eier i forkant av arrangementet.

Først virker det som om det er ganske tomt for folk i byen, men idet jeg nærmer meg starten av gågata, ser jeg fort at det venter en vegg av barnevogner og foreldrene deres. Derfor skjener jeg ut til siden og entrer et av byens vannhull.

Der har jeg ikke vært på sju–åtte år, men det er godt å se at ingenting har forandret seg på innsiden. Det er en liten bakgård med storskjerm, fylt med folk, selvfølgelig. Men jeg har ikke behov for noen av de beste plassene. Jeg skal tross alt videre om en times tid.

Jeg finner meg i stedet et sete inne i et hjørne. Der har de en egen TV, og den viser helikopterbilder av bussen til det norske landslaget på vei mot stadion.