Jeg bosatte meg på bygda for å få fred og ro.
Etter nesten et år med å være den siste som går av bussen hver kveld, og med en hane som konsekvent mener at dagen starter klokken fem om morgenen, kjenner jeg at jeg snart er klar for å flytte tilbake til noe som minner mer om sivilisasjon.
Klar er kanskje å overdrive.
For jeg har fortsatt ikke noe sted å flytte til.
Stua er full av ting som enten er pakket ned eller skal kjøres til avfallsdeponiet. Alle eiendelene mine befinner seg i forskjellige stadier av avvikling. Jeg spiser av papptallerkener og trebestikk som om jeg driver et mislykket gatekjøkken hjemme i min egen stue. På kjøkkenbenken står en liten oppskrapet stekeplate og en enslig kjele som har fått den ærefulle oppgaven å koke kaffevann.
Resten av livet er pakket ned i esker.
Det har vært stille her ute.
Veldig stille.
Den typen stillhet folk i byen drømmer om når de sitter fast i trafikken og lover seg selv at de en dag skal flytte på landet. De ser for seg fuglekvitter, frisk luft og tid til ettertanke.
Det de kanskje ikke ser for seg, er hvor mye ettertanke man faktisk rekker å få unna når det ikke skjer stort annet.
For selv på bygda må man forholde seg til mennesker.
Det er bare færre av dem.
Og de virker stort sett fornøyde med den ordningen.
Naboene mine er hyggelige nok, men også imponerende private. Jeg tror jeg har sett den ene naboen to ganger på et helt år. Den andre er jeg fortsatt ikke helt sikker på om eksisterer eller bare er et rykte som opprettholdes av postbudet.
Nå ser jeg egentlig bare fram til å bli ferdig.
Ikke nødvendigvis til å flytte et bestemt sted.
Bare til å bli ferdig med selve flyttingen.
Ferdig med usikkerheten.
Ferdig med eskene.
Ferdig med følelsen av at livet står på pause mens jeg venter på at neste kapittel skal bestemme seg for å begynne.
Det skal bli godt å slippe halvannen time på buss for å komme hjem fra byen. Det skal bli godt å bo et sted hvor kollektivtransport ikke fremstår som et eksperiment utført av noen med et personlig hat mot spontane planer.
Når det bare går et par busser om dagen, blir hele tilværelsen organisert rundt rutetabellen. Man slutter ikke å reise når man vil. Man reiser når bussen tillater det.
Likevel er jeg glad for at jeg gjorde dette.
Bygdeåret ga meg noe jeg trengte.
Jeg fikk tid.
Tid til å jobbe videre med prosjekter jeg hadde kjørt meg fast i. Tid til å tenke. Tid til å skrive. Tid til å la ting modne uten at verden hele tiden banket på døra og lurte på om jeg hadde to minutter til overs.
Og det var godt å slippe unna mennesker en stund.
Men jeg har savnet dem også.
Ikke noen bestemte mennesker nødvendigvis.
Bare mennesker.
Han som står foran deg i køen og kommenterer været. Hun som spør om bussen er forsinket. Kassadama som kjenner deg igjen etter tredje besøk.
De små tilfeldige møtene som ikke betyr noe, men som likevel minner deg på at du er en del av verden.
Det er begrenset hvor lenge man kan føre meningsfulle samtaler med høner.
Og nå er ikke de her lenger heller.
Jeg startet med elleve.
Forrige uke ga jeg bort de siste fire.
Resten har forsvunnet gradvis gjennom et års tid via hauk, rev, tilsynelatende selvmord og flere hendelser som fortsatt ikke har fått en tilfredsstillende forklaring.
Nå er hønsehuset tomt.
For første gang på lenge har jeg ikke ansvar for andre levende vesener enn meg selv.
Det er egentlig ganske behagelig.
Samtidig viser det seg at jeg er mer enn nok ansvar alene.
Så her sitter jeg.
Midt mellom steder.
Midt mellom kapitler.
Midt mellom det livet jeg er ferdig med og det livet som ennå ikke har begynt.
Det føles som å leve i et vakuum.
Og det er overraskende slitsomt.
Jeg håper bare jeg finner et sted å bo snart.
Ikke nødvendigvis drømmestedet.
Bare et sted hvor jeg kan pakke ut kaffekoppen, sette tallerkenene tilbake i skapet og slutte å føle at hele livet står stablet i pappesker langs veggen mens jeg venter på neste buss.