Det finnes et punkt der politikk slutter å være uenighet og begynner å ligne fullkontakt.
Ikke debatt. Ikke demokrati.
Kampsport.
Med publikum. Med dommere som later som de er blinde. Med mennesker som brukes som sandsekker.
Jeg har bodd der.
Mellom Minneapolis og Saint Paul.
Ikke som turist, men som tenåring. Som elev. Som en del av hverdagen.
Jeg gikk på high school i Saint Paul. Rundt 2800 elever. Bare én av fire var hvite. Resten var verden.
Barn av innvandrere. Barn som selv hadde innvandret. Somaliere, hmong, latinoer, afroamerikanere. Folk med aksenter. Folk uten papirer. Folk med tre jobber hjemme og null luksus.
Og vet du hva?
Ingen snakket om det.
Man så ikke hudfarge når mangfold var normalen.
Man så venner. Klassekamerater. Forelskelser.
Man så matpakker som luktet annerledes enn hjemme, og som gjorde deg nysgjerrig.
Med ett unntak.
Lunsjen.
Da delte elevene seg opp.
Ingen tvang dem. Det bare skjedde.
Ett langbord for hvite. Ett for svarte. Ett for latinamerikanere. Ett for asiater.