Den dagen jeg ikke lenger kjenner et snev av spenning før jeg reiser, får det bare være nok. Da kan jeg like gjerne bli hjemme.

Klokken er kvart på sju. Jeg står på stasjonen og prøver å skjule en svak irritasjon over å være våken så tidlig, og over at jeg ikke ble født et sted varmere – et sted med tropiske unnskyldninger for å ta livet med ro. Likevel står solen opp over Lillehammer denne morgenen, presser seg gjennom et par minusgrader og later som om dagen har noe bedre å by på senere. Det kan godt hende den har rett, men for min del kommer det for sent. Går alt som det skal de neste timene, puster jeg inn storbyluft i London før lunsj.

Det er mange år siden jeg fløy sist. Åtte, kanskje ni. Nok til at kroppen husker det som noe fremmed. Det sitter et lite ubehag der, som sommerfugler med dårlig timing. Ikke fordi jeg er redd for å fly, men fordi det går for fort. Jeg liker å kjenne avstanden. Helst skulle jeg reist langsomt – med sykkel, eller aller helst med seilbåt – latt landskapene skifte i et tempo som gir mening.

Men denne gangen ble det fly. Et lite opprør mot både naturlover og egen overbevisning, med et klimaavtrykk jeg helst ikke vil regne på. Først toget fra OL-byen til Gardermoen – en strekning som etter hvert har blitt kjent – og derfra videre med en liten sekk som eneste bagasje. Alt jeg trenger for de neste ukene, presset ned i noen få liter med stoff og glidelås.

For planen er, hvis man kan kalle det det, ikke akkurat oversiktlig. Det holdt ikke å bestille én billett til en av Europas største byer. Jeg lot være å kjøpe returbillett. I stedet ligger det en håndfull løse billetter videre, til andre steder, andre byer. Ingen klar vei hjem, bare en retning videre.

Men én ting av gangen. Nå er det London. Og et sted mellom første kaffekopp og avgangstid begynner morgenen å slippe taket i meg.

Toget ruller inn på stasjonen. Til tiden, heldigvis. Jeg lever vanligvis ikke etter klokken, men når en avtale først er inngått, blir jeg småkrakilsk hvis ting sklir ut. Denne morgenen føles det som om alt går på skinner. I hvert fall foreløpig.

Billetten kjøpte jeg for noen uker siden, den gangen jeg fortsatt visste at jeg hadde penger. Penger er for så vidt den største bekymringen min. Enn så lenge skal det holde. Jeg er i det minste trygg så lenge jeg er i London.

Landskapet langs Mjøsa er av den typen som alltid er litt annerledes, men likevel det samme. Lett å stirre på, uten egentlig å bli ferdig. Trærne har akkurat sprunget ut, og det begynner så smått å bli grønt. Vannstanden er derimot som vanlig lav. Merkelig, særlig med tanke på de dårlige snøforholdene i fjellet i år. Men behovet for kraftproduksjon er vel større enn hensynet til utsikten.

Hvis jeg får det til, vil jeg bruke hele neste sommer her. På en selvbygget husbåt på Mjøsa. Bli litt kjent med innsjøen. Kanskje rydde noen strender underveis.

Jeg tar et lite, men merkbart steg ut av komfortsonen og setter meg i stilleavdelingen. Et rom for disiplinerte fremmede og lavmælt selvkontroll. Her hoster man diskret, og tastetrykkene holdes på et minimum.

For et par dager siden døde mobilen min momentant. Svart skjerm, ferdig snakket. Jeg ble tvunget over på en nyere modell, et annet operativsystem, og dermed det uunngåelige: billetten jeg kjøpte i god tid, ligger igjen i et system jeg ikke lenger har tilgang til.

Kontrolløren – en dame i grønn uniform med en rolig autoritet – håndterer situasjonen som om hun har sett det før. Det har hun sannsynligvis også. Et par spørsmål, et blikk på navn og avgang, og jeg får bli med videre. Ingen dramatikk. Bare en liten påminnelse om hvor avhengig man er blitt av at ting fungerer sømløst.

I London venter et gammelt bekjentskap. Jeg har, høytidelig nok, fått innvilget audiens hos min gamle venn Alexander. Det er tjue år siden sist vi møttes. Siden den gang har kontakten bestått av sporadiske meldinger og et og annet reisebrev, akkurat nok til å vite at den andre fortsatt finnes, men ikke nok til å forstå hvem de har blitt.

De siste årene har jeg gjort en innsats for å plukke opp igjen gamle forbindelser. Erfaringen så langt er enkel: Folk endrer seg mindre enn man skulle tro. De justerer overflaten – ny frisyre, nye språk, nye jobber – men grunnstrukturen er stort sett intakt. De fleste ligner fortsatt på seg selv fra barneskolen, bare med flere lag utenpå.

Så jeg er spent, men ikke urolig. Det ligger an til en ukomplisert gjenforening.

Det eneste konkrete jeg vet, er at han jobber i nærheten av Liverpool Street. Min oppgave i dag er derfor enkel: finne veien dit før arbeidsdagen hans er over. Sist jeg var i London, var den etappen mer omstendelig. Nå går det, etter det jeg forstår, tog direkte fra Stansted og inn til sentrum. Effektivt, forutsigbart, og kanskje litt mindre eventyrlig enn jeg egentlig foretrekker.

Moelven. Brumunddal. Hamar. Stange. Tangen. Stasjonene passerer som punktum i en setning som ikke haster med å bli ferdig. Reisen går jevnt. Folk kommer og går, et stille skifte av ansikter som antyder rushtid uten å høres ut som det. I stillevognen holdes alt på et minimum.

Jeg har vindusplass. Deler benplassen med en eldre dame som leser nyheter på nettbrettet sitt, scroller rolig, som om verden ikke har det travelt. Jeg kjenner en mild irritasjon over at jeg ikke har brukt stillevogn tidligere. Når jeg prøver å huske sist, må jeg lenger tilbake enn forventet. Over tjue år, viser det seg. Det er så stille her at jeg kan høre magen til forretningsmannen ved siden av meg protestere lavmælt.

Oslo lufthavn Gardermoen er et eget kapittel. Her slutter roen, og systemene tar over.