Boken som ingen vet hva skal hete er ikke ferdig skrevet før 10. november 2026. RABAGAS Magazine har vært så heldige å få låne noe av råmaterialet som sakte, men sikkert vokser fram — men som altså går i trykken lenge før selve boken gjør det.

Bli med når vi drar på hjemme-hos-besøk hos forfatteren i en stuntjournalistisk reportasje. Jack Mikkel Revheim har vært på tur for å hente materiale til en ny del av boken, og møter Hampus Fickelton, medredaktør med et brennende engasjement for alt som har med gravende feltjournalistikk å gjøre.

Denne gangen hadde jeg ikke den gleden, for jeg hadde blitt pålagt et intervju for RABAGAS Magazine - og da sier man ikke nei. Intervjuet var med den relativt nyspirende forfatteren Jack Mikkel Revheim som ikke hadde utgitt noen faktisk bok enda. Han er også min venn og en jeg kjenner jævlig godt. Men vi ble enige om at vi bare kjører på med intervjuet.

Denne dagen møter jeg ham i en leilighet på Suttestadvegen i Lillehammer. Den har han lånt av sin gode venninne mens hun selv har dratt på demo mot rettsstaten og Kongeriket Norge. Kampene hadde foregått i Bodø’s forblåste og småglatte gater

Siste telegram sørover hadde meldt store skader. Hun hadde brukket armen på to steder etter en fysisk konfrontasjon med en sparkesykkel med overmot.

Det førte til ti timer på sykehuset og en taxiregning de nekta å refundere fordi hun snakka feil dialekt.

Jack Mikkel tar meg imot, gir meg en klem, og sier: Men det er heldigvis to dager til hun kommer tilbake, han mener vi bør rekke det innen den tid. jeg er ikke så sikker og gir det et lite skråblikk. Slik jeg kjenner Jack Mikkel Revheim ser jeg ikke helt hvordan man skal få tid til å dekke hele fyren om jeg hadde en måned. Men jeg fikk gi det en sjanse

«La oss starte med det mest åpenbare», åpner jeg, og fanger Jacks oppmerksomhet lenge nok til å spørre:

— Hva gjør du her? Hvorfor møtes vi ikke hjemme hos deg?

— Det er jo fin utsikt her, vel? prøver Jack seg, avvæpnende med humor. Men han får ikke slippe unna så lett.

— Det er fin utsikt hjemme hos deg også. Så vidt jeg vet har du nettopp flyttet til et nytt sted. På en gård, var det ikke?

— Det føles ikke helt som hjemme, så jeg orker ikke være der

.

Dessuten må han flytte igjen uansett. Og det innen fire uker.

Hos Jack Mikkel Revheim hadde selvfølgelig flyttingen rukket å balle på seg til total overload. Han hadde så vidt kommet seg opp av senga på to uker. Det var rett og slett enklere å møtes her.

Jeg sa ingenting. Skulle jeg kjørt helt til Nedre Svatsum, hadde det blitt førti minutter ekstra kjøretid hver vei.

Skjønt, det er alltid en liten tilfredsstillelse i å kunne fylle inn noen voksne kilometer i magasinets kjørelogg.

Jeg spør ham om transporten.

— Du har fortsatt ikke tatt lappen?

— Neida, sier han, glad som ei lærke.