Speilet til 43 kroner
I dag var jeg på søppelfyllinga.
Jeg hadde, som så mange ganger før, klart å opparbeide meg en mengde søppel av en størrelse som tilsier at man enten eier en varebil eller trenger profesjonell hjelp. Jeg eier ingen av delene.
Heldigvis fikk jeg hjelp av en hyggelig dame fra kommunen. Hun stilte med en svær kassebil og et ansiktsuttrykk som antydet at dette neppe var det verste hun hadde sett.
Så jeg fylte den.
Kilovis med små bjelker, rør og annet stål jeg har spart på uten noen egentlig plan. Treplater som kanskje kunne bli til noe en dag. Flere halvannen meter lange ruller med sikkert flere hundre kvadratmeter papir og minst like mye plastlerret. Store sekker med sortert avfall. En gammel dataskjerm. En trillekoffert full av ledninger og kabler til elektronikk som ikke lenger eksisterer. Flere tilfeller av hardplast.
Jeg kunne sannsynligvis startet en mindre sivilisasjon med alt sammen.
På sorteringsanlegget er det relativt folksomt. Ikke overfylt, men akkurat såpass at man må nikke høflig til andre mennesker som også har nådd et punkt i livet hvor de må rydde opp i konsekvensene av sine egne «dette kan være nyttig senere»-vurderinger.
Vi får parkert nærmest metallcontaineren.
Sorteringen går fint. Metall her. Treverk der. Plast dit. Elektronikk borti kroken.
Det beste med alt, rekker jeg å tenke, er at det er gratis.
Det er på dette tidspunktet universet bestemmer seg for å lære meg noe.
Når varebilen er tom, står jeg igjen med ett eneste objekt.
Et speil.
Et ganske lite speil, egentlig. Tynnere enn meg og omtrent opp til hofta. Et speil som ikke ser spesielt dyrt ut. Et speil som gjennom årene stort sett bare har vist meg en mann som burde rydde litt oftere.
Jeg går bort til de profesjonelle søppelsortørerne, som står og drikker kaffe og sladrer om livet generelt.
«Restavfall», sier en av dem.
Jeg rekker ikke engang bort til dem før en dame peker mot en container jeg ikke har lagt merke til.
Der står den.
Den eneste containeren som koster penger.
De er med andre ord svært godt forberedt på at folk kommer til å bli økonomisk overrumplet av et speil. Jeg mistenker at dette skjer oftere enn man skulle tro.
Selvfølgelig.
Jeg biter det i meg. Det er neppe de som får betalt for å stå der og drikke kaffe som har skrevet søppelplassloven.
Prosedyren er overraskende avansert.
Man må trykke på en knapp. Så åpner en liten bom seg. Deretter kaster man speilet. Så må man gå tilbake og trykke en gang til. Da går bommen ned igjen.
Og så må man betale.
43 kroner.
De tar Vipps.
De tar kredittkort.
De er med andre ord svært godt forberedt på at folk kommer til å bli økonomisk overrumplet av et speil.
Jeg føler meg likevel litt snytt.
For her kan man altså kaste en tilhenger full av treverk helt gratis. Man kan kaste metall, elektronikk og sikkert ti kubikk sammenrullet plast uten at noen hever et øyenbryn.
Men et speil? Et speil hvor treverket har gått litt opp i liminga i det ene hjørnet?
Jeg hadde i praksis levert et halvt industrifelt helt gratis. Men et speil på størrelse med et litt ambisiøst serveringsbrett? Der går grensen.
Da blir det plutselig som å bestille en ekstra saus på flyplassen.
43 kroner, takk.
For en ellers så positiv opplevelse avsluttes besøket med en følelse av å ha blitt lurt av noe som reflekterte meg i ansiktet i årevis.
Det siste speilet gjorde, var å koste meg penger.