Det var noe befriende i å ikke skulle rekke noe. En luksus forkledd som sløvhet. Kroppen min var på høygir og kalenderen tom, og det er en farlig, men ofte produktiv kombinasjon. Hypomanien var ikke et monster i dag, mer som en overivrig hund som trekker i båndet og vil hilse på absolutt alt.

Jeg lot den få litt slakk.

Byen var dempet av snø, som om noen hadde skrudd ned volumet på virkeligheten.

Lydene ble matte, kantene myke. Jeg gikk med den lille blå kofferten i hånda og kjente at jeg hadde blitt en annen versjon av meg selv. En som så ut som han hadde en plan, eller i det minste en destinasjon.

Det er utrolig hvor lite som skal til for å lure både andre og seg selv.

Vaktmesteren

Jeg satte meg på betongkanten foran bygården og drakk pilsen langsomt, som om det var en handling med verdi. Nesten seremoniell. Kulda nappet i boksen, og smaken var akkurat passe trist og akkurat passe tilfreds.

Den smakte som pause. Som et komma, ikke et punktum.

Jeg tenkte på alle prosjektene som lå og blinket hjemme, som fly i holding pattern over Bennmoveien.

Tekster, ideer, halvferdige systemer, notater som trodde de var viktigere enn de egentlig var.

Alt hang sammen. Det gjorde faktisk det, selv om jeg ikke helt kunne forklare hvordan.

Den røde tråden var der, men den var mer som et garnnøste.

Og jeg liker garn.

Garn betyr mulighet.

Da jeg reiste meg igjen, var det ikke for å gå noe bestemt sted. Bare videre. Det holder ofte. Noen kapitler starter ikke med et mål, men med bevegelse. Med en mann, en sekk, en blå koffert og en kropp som nekter å legge seg ennå.

Kulturhuset var et slags mellomrom. Et sted for mennesker som skulle noe senere, eller som hadde vært noen før. Stolene sto pent, som om de ventet på bedre tider, og lukten av kaffe og støv lå lavt i rommet.

Jeg satt der en stund og lot tankene gjøre det de ville, som barn på en lekeplass uten tilsyn. Teaterideen dukket opp, den utsolgte forestillingen som et slags mentalt innbrudd.

Jeg kunne sikkert klart det. Lurt meg inn.

Sett alvorlig ut.

Men tre timer i et mørkt rom med ett menneske som krevde oppmerksomheten min helt til klokka ti, var mer enn hjernen min kunne love å levere i dag. Hypomanien er raus, men ikke tålmodig. Og jeg trengte å hvile for å få noe ut av timen med psykiateren min dagen etter.