En rapport fra Cemetery Road
Av John D. Harrow
Oversatt og redaksjonelt bearbeidet av Hampus Fickelton
Cemetery Road er ikke en metafor. Det er adressen min i St. Paul, Minnesota.
Det er august. Asfalten puster varme. Bussappen på telefonen min har vist «2 minutter» siden frokost.
To minutter.
Lenge nok til at du tror noe er på vei.
Kort nok til at du fortsetter å vente.
Etter noen timer begynner tallet å ligne mindre på kollektivtransport og mer på en nasjonal sinnstilstand.
Fra der jeg står er «Make America Great Again» ikke først og fremst en caps. Det er en arbeidsmetode. En måte å gjøre mistanke om til rutiner, frykt om til sikkerhetspolitikk og politiske slagord om til administrative skjemaer.
Hvis du vil forstå et lands tilstand, trenger du ikke nødvendigvis å besøke parlamentet. Noen ganger holder det å tilbringe en uke på en flyplass.
Jeg jobber på flyplassen.
Ankomster og avganger pleide å høres ut som poesi. Nå minner de mer om et regnskap over hvem som får reise videre og hvem som blir stående igjen.
Terminal 1 er et bedre observatorium enn mange nyhetsstudioer.
Ved gate E6 forrige tirsdag klaget en mann i rød caps høylytt over at gateagenten ikke «viste nok respekt for landet».
Agenten gjorde det gateagenter gjør.
Han ropte opp boardinggruppene.
Mannen måtte vente til gruppe fire.
Han skyldte på demokratiet.